Progbloggen

På onsdag hadde jeg en sending på Rock FM der jeg hadde som tema den kjente og kjære kubjella! En trommeslager og et trommesett er vel ikke komplett uten en kubjelle?

Det hele begynte etter at en av mine venner på Facebook, Paul Bakewell, la ut et par You Tube-kutt nettopp med låter med kubjelle, og dermed satte det i gang hjernen...

Nå skal jeg presentere de låtene jeg spilte i sendinga for dere, men denne gangen i videoformat. 

Vi begynner først med den klassiske sketsjen fra den amerikanske komiserien Saturday Night LIve der vi ser en av de faste komikerne i serien på den tiden, Will Ferrell, i et innspillingsstudio med det som skal være selveste Blue Öyster Cult. Ferrell slår på, (ja, det gjettet du kanskje allerede?) en kubjelle, mens episodens gjesteskuespiller, selveste Christopher Walken, spiller en produsent, Bruce Dickinson (THE Bruce Dickinson), og kommer med den udødelige replikken: "I've got a fever and the only prescription is...MORE COWBELL".

Her kan du se akkurat den sketsjen, se hele før du fortsetter nedover på lista, den er verdt det! Jeg får ikke lagt den inn som embedded is aken, da den fulle versjonen ikke er på YouTube, men linken skal åpne en ny side der du kan se sketsjen før du fortsetter å lese videre... Bare klikk her for å se sketsjen!

 Så fortsetter vi til selve låtene jeg spilte i sendingen, og da må jeg jo begynne med den låta du hørte i sketsjen, nemlig Blue Öyster Cult og Don't fear the reaper! 

 Andre låta i programmet var en av mine personlige favoritter, nemlig Mississippi Queen med fantastiske Mountain og Leslie West, her i et opptak fra 1970!

Som låt nummer tre valgte jeg å spille selveste The Beatles. Godeste Ringo var en meget habil kubjellemann, og bandet har flere låter med kubjelle involvert. Jeg valgte å spille åpningslåta fra Rubber Soul-albumet, nemlig Drive my car.

Vi holder oss fortsatt til England, og hopper over til Beatles samtidige og noe mer rufsete i uttrykket, nemlig The Rollings Stones der Charlie Watts briljerer i Honky Tonk Women, her fra Tops of the Pops i 1969!

Neste låt ut i radioprogrammet mitt var med selveste Jimi Hendrix. Låta Stone Free er kanskje ikke den mest kjente av hitene hans, men sannsynligvis den med mest kubjelle! Videoen jeg har plukket fram her er hentet fra belgisk (!) TV. Videosync og miming var nok i barnesykdomsfasen den gangen ja... :-)

Neste band ut er kanskje ikke så veldig rockete, de blandet elementer fra både soul, funk, jazz og rock i musikken sin. En av mine absolutte favorittlåter, og heldigvis med kubjelle! Jeg snakker om Blood, Sweat & Tears og deres Spinning Wheel. Her i en promovideo!

Vi holder oss fortsatt til USA og 70-tallet, og denne gangen gjelder det et band som kanskje er mest kjent borte i USA, nemlig Grand Funk Railroad. Deres We're an american band er selvskreven i alle festlige lag der kubjelle er involvert! Litt dårlig lyd på denne videoen, men jeg valgte å bruke denne likevel siden det er en orginal promovideo med bandet!

Fra USA skal vi over til Skottland. Og nå snakker vi om en av de absolutt beste kubjellelåtene, der kubjella brukes mye og høres tydelig! Gutta i Nazareth kunne, og kan, sine saker. Hair of the dog trenger ingen introduksjon!

 Noen tror at neste låt handler om snurrebassen til trommeslager John Bonham, men det skal visstnok bare være en myte. Kveldens eneste instrumental er med Led Zeppelin og også kubjella brukes flittig her, om kanskje mer distinkt i studioversjonen enn i denne liveversjonen, men vi slipper likevel sistnevnte versjon av Moby Dick til!

Neste låt er kanskje ikke den mest opplagte når man skal spille en rekke favorittlåter med kubjelle, men Lou Reeds Vicious fra albumet Transformer ville ikke vært den samme uten! Som i åpningslåta har jeg ikke funnet noen ordentlig video med denne, så det blir lyd til bilde! Riktignok noe psykedelisk laget av en fan! :-)

Bachman-Turner Overdrives You ain't seen nothing yet må selvsagt også med i et spesialprogram om kubjelle, selv om den brukes noe forsiktig i forhold til mange av de andre eksemplene!

 Engelske Free er nest siste band ut. Deres mest kjente hit, All right now er et meget godt eksempel på god kubjellebruk! Ikke sant?

Avslutningslåta ble til slutt den vel eneste låta noen husker fra Wild Cherry? Hånda opp, er det noen som på sparket kommer på andre låttitler enn Play that funky music? Veldig funky rock kan vi vel si, og en absolutt klassiker av de sjeldne! Med kubjelle!!!

Det var de låtene jeg fikk plass til i onsdagens kubjelle-spesial! Skal legge opp podcast av sendinga etterhvert. Har så menge andre rockelåter med kubjelle at jeg nok har nok melodier til flere slike programmer også! :-)

Denne bloggen har vært stort sett dau som ei sild hittil i år, men jeg jobber med saken og skal prøve å komme i gang med regelmessige oppdateringer og en og annen plateanmeldelse etterhvert.

Det første jeg har gjort er i alle fall å få oppdatert konsertoversikten til høyre, og da gjør jeg spesielt oppmerksom på konserten som finner sted på lørdag på Skuret i Oslo, der både Nordagust og D'Accord stiller opp. To fantastiske band som står bak noen av de mest spennende utgivelsene her til lands de siste årene.

I tillegg kommer også et band ved navn Yearstones, som jeg ikke kjenner til. Det blir spennende å høre hva disse presenterer.

Jeg gleder meg vilt til å se disse to live når de nå tar turen til hovedstaden, og oppfordrer alle som har anledning til å finne fram til Grønland på lørdag!

D'Accords album fra i fjor, Hellike, var det første albumet jeg anmeldte i bloggen, og albumet fikk karakteren 8 av 10. Les anmeldelsen her!

...men jeg har vært veldig sløv de første ukene! Progbloggen er imidlertid ikke død, og jeg lover flere anmeldelser før helgen! Har mange liggende som jeg ikke er helt ferdig med og som bare mangler småting, og nå kommer jeg til å sette i gang!

2012 har imidlertid startet på en annen måte enn jeg tenkte meg, så derfor har bloggingen blitt nedprioritert. Nå skal jeg komme i gang igjen, så får vi se hvordan det går. Daglige innlegg kan jeg imidlertid ikke love!

Har også fått en ny fritidsinteresse i 2012 etter at jeg gikk til innkjøp av en forsinket julepresang til meg selv, nemlig et trommesett.... Digitalt sådan, slik at jeg kan holde på uten å forstyrre naboene. Det kan jo hende at jeg blogger litt om det også, men foreløpig har jeg ikke begynt å øve på særlig progrelaterte sanger, begynner litt forsiktig med mindre avanserte saker...

Har vært innom trommer før, så helt grønn er jeg ikke, men man kan vel kalle meg for minst lysegrønn... :-)

 Noen vil kanskje synes at det er merkelig at en gammel gubbe som meg begynner med trommer, men det har alltid vært en drøm, så hvorfor ikke? :-) Jeg har (foreløpig) ingen ambisjoner om å spille i band! Da må jeg i så fall finne en gjeng med gamle gubber som er like uerfaren som meg og starte en rockeversjon av Portsmouth Sinfonia..

Tenkte jeg skulle foreslå et godt radiotips i romjula! Rock FM har tatt seg juleferie og i romjula sender stasjonen en reprise på sin Ronnie James Dio minneuke fra juni 2010.

Dio døde 16. mai 2010 og i fem programmer spilte Rock FM seg gjennom mesteparten av karrieren til Dio. Her får du høre Dio spille trompet og gamle soul-svisker på 50- og 60-tallet, via alle inkarnasjonene av Elves/Electric Elves og Elf, Rainbow-.peridoen og ikke minst Black Sabbath og Heaven & Hell.

Vi får også plass til låter fra alle skivene han lagde som Dio, samt litt rarities og gjesteopptredener hos andre artister. Stars er selvsagt også med!

Det begynner i kveld kl. 23.00! Anbefaler å høre på nettradioen fordi noen av programmene er lengre enn 60 minutter ettersom Rock FM delte studio med en annen stasjon på denne tiden, og det ikke var så nøye om sendingene gikk over én time.

Nå sender vi imidlertid fra vårt eget studio og har på sekundet nøyaktig 60 minutter å boltre oss på. Å fjerne låter eller på andre måter redigere på sendingene synes vi ikke var riktig, så det er sendingene far 2010 som blir sendt i sin helhet. Eneste forandringen er at en reklamespot vi kjører nå for tiden og inn i 2012 er klippet inn i sendingene... 

Men noen av sendingene går altså ut over de 60 minuttene vi har til rådighet på FM-båndet slik at du bør høre på nettradioen hvis du vil unngå å bli kuttet i siste låt...

Her er en liten oversikt over hovedtemaene for sendingene. I tillegg til de bandene som er nevnt her blir det spilt kutt fra studioalbumene som Dio i tillegg.

Mandag: Tidlige år. Rockabilly og soul...

Tirsdag: Alle konstellasjoner av Elf.

Onsdag: Rainbow

Torsdag: Black Sabbath og Heaven & Hell

Fredag: Rarities, gjesteopptredener, samarbeidsprosjekter.

Da ønsker jeg alle lesere av denne bloggen en god jul og et godt nytt år!

Det har vært lite blogging i det siste på grunn av mye å gjøre, men jeg kommer til å legge ut årets siste anmeldelse før helgen.

I romjula regner jeg med å kanskje få lagt ut en topp 10-liste over årets beste progplater etter min mening, skal i alle fall prøve å få den ut før nyttår.

Bortsett fra det tar jeg meg en liten pause, men regner med å komme sterkere tilbake til neste år!

Tusen takk til alle som har lest bloggen min i år, til alle som har kommentert og sendt meg e-post, både med ris og ros.

Kos dere i julestria og prøv å senke pulsen noe! :-)

For det første beklager jeg at denne anmeldelsen kommer én uke etter at konserten fant sted, men det skyldes at jeg dagen etter konserten dro til London og ikke var tilbake før mandag kveld, så tiden har rett og slett ikke strukket til.

For meg var dette første gang jeg var på en Yes-konsert. Jeg har aldri vært en ekstremt stor fan av bandet, men har vel alle platene deres likevel. For meg har for eksempel Genesis, Gentle Giant og til tider ELP rangert høyere hvis jeg skal nevne samtidige fra storhetsperioden til bandet. Yes har imidlertid så mange gullkorn å servere fra katalogen sin at jeg tenkte det ville være vanskelig å bomme totalt.

Men jeg tok feil. Og de fleste som var på konserten vet hvorfor.

Det var spesielt å se veteranene Alan White, Chris Squire og Steve Howe på scenen. Og den noe nonsjalante og ganske så sjarmerende Geoff Downes ikke minst.

Musikalsk sett var de vel på jordet endel ganger i løpet av konserten, men på dette stadiet av livet skal det vel uansett godt gjøres å kunne være helt på høyden, så det kan man ikke forlange. Tross alt, trommeslager Alan White er 62 år gammel, bassist Chris Squire 63 år og Steve Howe 64 år gammel.

Nest yngst i bandet er Geoff Downes, med sine 59 år!

Som musikalske geriatikere gjorde dermed bandet egentlig en helt godkjent konsert, som ikke akkurat sprutet av gnist og intensitet, men som fungerte sånn passe, i alle fall ut fra mine forventninger.

Vi fikk servert både Yours Is No Disgrace, I've Seen All Good People, And You And I, Starship Trooper, Macine Messiah, Tempus Fugit, Owner Of A Lonely Heart (som de ifølge Steve Howe i et intervju før konserten ikke ville spille, men som de antakelig slengte på i et forsøk på å redde ansikt), samt hele Fly From Here og Life On A Film Set fra årets plate. Det er kanskje noe jeg har glemt her, men tror det er det meste.

Jeg fikk ikke mine to favoritter (Siberian Khatru og Release, Release), førstnevnte hadde jeg et lønnlig håp om å få høre, mens sistnevnte regnet jeg med overhodet ikke engang var med i planleggingen...men dog, en absolutt godkjent settliste, og med Downes tilbake i manesjen var det heller ikke overraskende at vi fikk servert to låter fra det noe utskjelte Drama-albumet.

Så kommer vi til kjernen av problemet med et Yes i 2011. Vokalist Jon Anderson (67 år!) har måttet kaste inn håndkleet, og er de siste årene blitt erstattet av canadieren Benoit David (45) fra bandet Mystery og Yes-tribute-bandet Close To The Edge. Ungsauen har fått lov til å være med "pappa på jobb" og hadde det sikkert morsomt der han danset rundt på scenen. Problemet var bare at det var han alene om.

Hvordan en vokalist kan klare å bomme på omtrent hver eneste tone i løpet av en to timer lang konsert er for meg totalt uforståelig. Det kan ikke bare være dårlig monitoring som var problemet, da kunne man i det minste ha klart å redde seg inn i løpet av konserten, men her fortsatte Benoit David å smile like fornøyd mens han sang som et marsvin på speed (kanskje han hadde fått i seg noe slikt også?), som en stukken gris i stemmeskiftet eller som en sekkepipe med hikke. (Kryss av for det som passer). Uansett hva jeg prøver å sammenligne det med, blir det like dumt, for dette lød så innforjævlig dårlig at det egentlig er umulig å beskrive med ord. Man må ha vært der for å skjønne hva jeg mener. Jeg har vondt i huet fremdeles.

Enhver deltaker i de innledende rundene av Idol (de man ser på for å oje og akke seg og le rått) kunne gjort dette bedre enn det David klarte denne onsdagen.

Han ødela totalt det som kunne ha blitt en helt OK seanse og en verdig avskjed med et band som tross alt har satt sitt preg på musikkhistorien.

Men dette ble rett og slett for pinlig og for dårlig. Årets nedtur og min desidert verste konsertopplevelse noensinne. Olga Marie Mikalsen og hennes amerikanske kollegaFlorence Foster Jenkins ville kost seg med sin kollega på Sentrum Scene, men vi andre gikk hoderystende hjem.

Jeg gir to karakterer til denne konserten, og slår til med ti tomler til Benoit David alene. Men legg merke til at jeg har snudd dem...ti tomler ned altså...

Bandet som sådan får en firer for innsatsen.

Det hører med til historien at Benoit David fikk pepper for innsatsen i Danmark dagen før, og det samme i Stockholm etter Oslo-konserten. I Finland fant bandet ut at nok er nok, og avlyste en utsolgt konsert i Helsinki, samt de to resterende konsertene denne høsten, i Tallinn og i Moskva. Offisielt er grunnen sykdom hos Benoit David, men det tror jeg hva jeg vil om. Det vil overraske meg svært om han noengang står på samme scene igjen som disse gutta.

I så fall kommer jeg til å skygge unna.

Tomler til bandet minus Benoit David (1 av 10 hvor 10 er best):

Tomler til Benoit David (1 av 10 hvor 10 er dårligst):

Tom Ståle Engebretsen har skrevet om konserten på sin blogg.

Bildene mine fra konserten finner du her!

Her er noen bilder fra gårsdagens konsert med Yes på Sentrum Scene. Rekker ikke å skrive noe særlig om konserten ettersom jeg skal dra avgårde til London i dag, så det får vente til over helga. Jeg røper imidlertid ikke noen hemmelighet når jeg sier at bandet var bra, men at den såkalte vokalisten Benoit David var en skam for bandet og ødela totalt det som kunne ha vært en fantastisk kveld. Sukk...

Bildene kan fritt brukes på private nettsteder ogs likt (men ikke til kommersielt formål) hvis dere ikke fjerner copyrigheten nede til høyre samt linker til denne bloggen!

Legendariske Yes spiller på Sentrum Scene i Oslo førstkommende onsdag, og radiostasjonen Rock FM har en konkurranse gående der du kan vinne både billetter til konserten og adgang til meet & greet med medlemmer av bandet. Da kan du ta med deg dine gamle Yes-plater og få dem signert, eller skaffe deg den nyeste og ta med!

Alt du behøver å gjøre er å sende en e-post til post@rockfm.no med svaret på spørsmålet: Hvilket nåværende medlem av Yes er den eneste som var med på platedebuten i 1969?

Vet du ikke svaret på stående fot, er internett en fin ting å ha....du finner lett ut svaret!

Sjekk også ut Rock FMs nettside eller Facebook-side for mer informasjon.

Rock FM har siden onsdag hatt en Yes-uke gående, og spiller minst én Yes-låt i hver sending på FM-båndet, samt at hver femte låt på nettradioen er med Yes.

Onsdag 7.12 -samme dag som Yes har konsert - kjøres det nonstop med Yes fra klokken 12 til 23.

I morgen mandag kommer det forøvrig et intervju med Steve Howe i Yes i Glasshuset klokken 23 på samme stasjon!

Det begynner å bli sent på året, og denne skiva med Fatal Fusion kom ut på tampen av fjoråret, eller i mai i år, alt ettersom hvilken webisde du havner på når du søker på nettet...

Men jeg har likevel valgt å anmelde skiva fordi den er for god til å ikke anmeldes, selv om den ikke er direkte ny og er for fersk til å få en retroanmeldelse.

Retro er forøvrig et stikkord her! Vi skal tilbake til hardrock/progrock kraftig inspirert av 70-tallet, og så vidt jeg har forstått gjelder dette også instrumenteringen. Her er det ekte Mooger, ekte Mellotron, ekte Hammond og ekte Fender Rhodes det spilles på, bare for å ha nevnt keyboardbiten...

Det gir selvsagt en ekstra spiss på det musikalske krydderet som presenteres her på det som jeg forstår er bandets debut-album. Veldig synd at jeg ikke kom over det før, men jeg skal ta igjen det tapte!

Bandet presenterer en ganske tung og bluesbasert progrock som varierer fra det relativt enkle og fengende riffbaserte til mer komplekse melodier og arrangementer. Stilmessig har jeg allerede nevnt utgangspunktet, men bandet overrasker også med andre stilmessige vrier som er innom både jazzrock og funkrock innimellom.

Produksjonen er upåklagelig sett i lys av at man tydeligvis har gått inn for at det skal låte 70-talls, og da mener jeg det i en positiv kontekst!

Når det gjelder melodiene så er de noe ujevne i kvalitet, men etter mange gjennomlyttinger kan jeg ikke peke på noen av låtene som direkte fyllstoff. Det som er litt av problemet med plata er at det kanskje kan virke som om bandet ikke er helt sikre på om de skal være et fullblods progrockband med en litt røff innpakning, eller om de skal kjøre den litt mer bluesete hardrock-linja full ut. Det er nemlig begge deler på dette albumet, som slikt sett spriker litt i helheten.

Så må jo det sies at bandet ser ut til å beherske begge deler fullt ut! Men som lytter kan man kanskje bli noe forvirret av å høre de første litt mer streite låtene for så å bli budt på tøff progrock i toppklassen på slutten av skiva...

Det skal forøvrig også nevnes at det er godt gjort å få en instrumental på over 15 minutter til å høres frisk og spennende ut hele tiden!

Siden totalinntrykk mitt dermed blir noe sprikende havner jeg ikke på den toppkarakteren jeg kunne gitt plata hvis de hadde kjørt løpet fullt ut, men jeg er likevel mer enn fornøyd og gleder meg til neste skive, som jeg på Facebook har sett at de er i full gang med!

Som gammel Agate-fan mener jeg også at gitaristen Stig Selnes var innom det bandet en gang i tiden? Hvis det er samme fyr, og det er vel sannsynligheten stor for ettersom dette er musikk i samme gate, så har han i alle fall tatt et langt skritt videre med dette bandet.

Bandet består av: Stig Selnes (gitar), Lasse Lie (bass), Erlend Engebretsen (keyboards), Audun Engebretsen (trommer) og Knut Erik Grøntvedt (vokal).

Tomler (1-10 der 10 er best)

:

Fatal Fusion: Land Of The Sun, 2010/11 (Egenutgivelse)

Har vært veldig sløv med å oppdatere denne bloggen de siste ukene, men nå skjer det snart endel her. Har hørt på endel plater i det siste, både nye og gamle, og i løpet av et par dager vil jeg legge ut i alle fall tre anmeldelser.

Samtidig er det slik at jeg gjerne vil høre skikkelig på musikken før jeg begynner å skrive om den, jeg noterer gjerne endel punkter allerede første gang jeg lytter, men anmelder aldri nye plater etter en lytt eller to, så derfor tar det av og til litt lengre tid.

Når det gjelder retroanmeldelser er det jo annerledes, her har jeg en liste over plater jeg ønsker å presentere, men også her lytter jeg gjennom platene flere ganger før jeg skriver om dem, ikke minst for å gjenoppfriske lytteropplevelsen!

Så ha tålmodighet, ting skjer snart, og jeg har noen gode anbefalinger på lur!